Cuba!

Her kommer mye tekst, så hold deg fast eller scroll til bildene.

Reisens siste stopp, Cuba, kan på mange måter beskrives som en egen verden. Illusjonen av å ha reist med en tidsmaskin når man ankommer Cuba er slående. Gamle amerikanske biler i Havanna er ikke en overdreven klisjé, de var overalt. Jeg ble overrasket da jeg oppdaget at de fleste av disse fungerer som helt vanlige taxier, og at de var litt billigere en de nyere bilene som har aircondition og setebelter. Selv om jeg ikke kan mye om arkitektur vil jeg påstå at de fleste bygningene ble bygget for mange tiår siden og ikke har blitt pusset opp på en stund.



Den største praktiske forskjellen var likevel mangelen på Internett. Noen hoteller, gjestehus, parker og lignende hadde wifi, men for å få tilgang til nettet måtte du kjøpe et «Etecsa-kort». Dette kortet hadde et brukernavn og passord og gav internettilgang i én eller fem timer. Hver time kostet 1 CUC som tilsvarer 1 USD eller ca 9 NOK. Kortene måtte kjøpes på egne ETECSA butikker og køene var ofte lange. Fra sted til sted var det ulik begrensning på hvor mange kort hver person kunne kjøpe om gangen, ofte var grensa på tre 5-timerskort. Disse kortene var heller ikke helt pålitelige så et timeskort kunne plutselig slutte å funke etter 20 min. Jeg bestemte meg for å bruke anledningen til å prøve livet uten Internett (som jeg nesten ikke kan huske) og har nå vært «offline» i to uker.

En annen slående ting med Cuba er hvordan deres revolusjonærer, spesielt Che Guevara, blir hyllet på alle gatehjørner. Det ikoniske portretter av Che som stirrer utover hostisonten finnes malt på husvegger, offentlige bygninger, veiplakater og på capser, handlenett, t-skjorter, kopper, postkort og nøkkelringer i suvernirbutikker. Jeg så også et par cubanere med Che T-skjorte. I tillegg til bildene var det hyllester eller sitater skrevet rundt omkring i byen.

De fleste Cubanere vi møtte var utrolig åpne, vennlige og hjelpsomme. De snakket mye om sin kjærlighet for musikk, mat og å danse salsa. Men hvis vi spurte hva de synes om det politiske systemet ble de mer seriøse og stille. Noen sa at de syntes systemer var bra og ville ikke snakke mer om saken. Andre gav tydelig utrykk for at ettpartipolitikken var problematisk og at de mente landet fungerte svært dårlig.

Noe Cubanere snakket om som vi også la merke til var et uvanlig stort skille mellom turistene og Cubanere. For eksempel opererer de med to valutaer, CUP for cubanere og CUC for turister. Disse har helt forskjellig verdi og skal ikke blandes, turister kan ikke betale med CUP og visa versa. Intill for få år siden var det forbudt å besøke mange av strendene på øya da disse var forbeholdt turister. Dette er heldigvis endret og vi delte ofte stranda med flere Cubanere enn andre turister.

Mange turister som reiser til Cuba bor på gigantiske all inclusive hoteller og ser derfor bare denne «turistsiden» av Cuba. Det er sikkert fint for de som ønsker det, men en fantastisk måte å se mer av Cuba og det cubanske folk er å bo på «Casa Particulares». Dette er gjestehus som ofte drives av en dame eller en familie i et rom av deres hus. Alle casaene vi bodde på tilbød frokost og hjemmelaget middag om vi ønsket det. Damene vi bodde hos var utrolig hjelpsomme og hjalp oss med å finne fram på nye steder, fortelle hva man kunne gjøre og ordnet med transport til neste sted og nytt Casa. Alle hadde en venn eller venninne som kjørte taxi eller drev et Casa dit vi skulle. Uten internettilgang var det helt fantastisk å få alt ordnet for oss på den måten. Hvis vi ikke likte casaen vi kom til var det alltid et alternativ å vandre rundt og kikke på andre casaer og høre hva de kunne tilby.



Siden Marthe allerede hadde vært to uker på Cuba da Martine og jeg ankom bestemte vi oss for å dra til steder ingen av oss hadde vært. Vi planla litt dag for dag, men ente opp med å være i Havanna, Varadero og Playa Larga. Vi brukte mye tid på stranda, leide scootere, utforsker, danset salsa, drakk mojito og koste oss.





Den 11. juni dro alle tre i forskjellige retninger. Martine reiste videre til Trinidad (øst på Cuba), Marthe fløy til New York og jeg dro til Havanna igjen. Etter to dager alene i Havanna gikk flyet mitt til Düsseldorf hvor jeg nå venter i totalt 8 timer før flyet mitt til Oslo. Så var eventyret over for denne gang.